Jeg sier det med en gang, for det er en setning du ikke venter deg fra en som bygger en app.
Jeg skulle ønske du åpnet Cashfulness så sjelden som mulig.
Det er ikke en provokasjon. Det er slik jeg har tenkt den fra første stund.
Stopp litt opp og tell appene du har på telefonen. Hvor mange av dem er laget for at du skal åpne dem ofte? Nesten alle. Og det er ingen tilfeldighet: for veldig mange apper er tiden du tilbringer inne i dem selve produktet. Jo oftere du kommer tilbake, jo mer er du verdt. Jo mer du scroller, jo mer teller du.
Denne logikken har et navn: engasjement — altså hvor lenge og hvor ofte en app klarer å holde deg på kroken. For et sosialt nettverk, for et spill, for en nyhetsapp er engasjementet den målestokken som betaler regningene. Jeg forklarer det med en gang, for det er nøyaktig det Cashfulness er bygget mot.
For dem er oppmerksomheten din varen.
For meg er oppmerksomheten din noe jeg gjerne vil gi deg tilbake.
Slik fungerer handelen med oppmerksomheten din
La oss starte med mekanismen, for å forstå den endrer måten du ser på halve telefonen din.
Når en app er gratis og lever av reklame, eller når den skal forsvare voksende tall overfor investorer, har den ett eneste skjult mål: å øke tiden du tilbringer der.
Alt det andre — designet, varslene, fargene, de små røde prikkene — står i tjeneste for det målet.
Varselet som forteller deg at noen har sett etter deg. Scrollingen som aldri tar slutt. Rødfargen som roper på deg. Følelsen, når du går ut, av at du må inn igjen om litt. Alt sammen er verktøy, bygget av svært dyktige folk, for å gjøre én eneste ting.
Å holde deg der inne.
Det er ingenting magisk og ingenting tilfeldig i det. Det er en industri, og den fungerer utmerket: du oppdager at du har åpnet appen uten engang å ha bestemt det, tjue ganger på en dag, uten lenger å kunne si hvorfor du åpnet den.
Se nå for deg den samme logikken brukt på pengene dine. En app for privatøkonomi kunne gjort det samme: varsler som kaller deg til å sjekke saldoen flere ganger om dagen, en graf som beveger seg og inviterer deg til å se på den, et lite støt hver gang du åpner den for å få deg tilbake i morgen.
Teknisk sett er det lett. Mange gjør det.
Jeg har bestemt meg for ikke å gjøre det. Ikke i det hele tatt. Og jeg vil gjerne forklare deg hvorfor, med den samme roen som jeg prøver å gjøre alt annet med.
Roen kommer ikke av å se på hele tiden
Det ligger en grunnleggende misforståelse her, og den er verdt å ta fra hverandre.
Man skulle tro at hvis du ser på pengene dine ofte, er du roligere. At kontroll vinnes gjennom hyppighet. At den som åpner appen ti ganger om dagen har tingene bedre for hånden enn den som åpner den én gang i uka.
Det er motsatt.
Å se på hele tiden er ikke kontroll. Det er angst forkledd som kontroll.
La oss ta et eksempel. Navn og tall er oppdiktet, de er bare til for å gi saken en form.
Marco har 12 000 euro på kontoen og et boliglån å betale. Han er samvittighetsfull, så han åpner bankappen tre, fire ganger om dagen: om morgenen, etter lunsj, før han legger seg.
Den saldoen beveger seg svært lite på en vanlig dag. Marco vet det. Likevel fortsetter han å se på den.
Han ser ikke på den fordi den endrer seg. Han ser på den fordi han er engstelig, og å se på gir ham, i tretti sekunder, en illusjon av å gjøre noe. Så lukker han appen, og angsten er tilbake som før. Ja, litt verre: han har bekreftet for seg selv, nok en gang, at dette er noe som må overvåkes hele tiden.
Marco har ikke mer kontroll enn andre. Han har mer angst. Og han blander de to sammen.
Den sanne roen kommer fra det motsatte. Den kommer av å vite at posisjonen din er solid også når du ikke ser på den. Av å kunne legge fra deg telefonen og gå ut og leve dagen, fordi tallet som teller er der, oppdatert, og venter på deg når du virkelig trenger det.
Forskjellen snakket jeg allerede om da jeg skrev om posisjonsbestemmelsen: det er forskjellen mellom å ha en angst i bakgrunnen og å ha et tall i bakgrunnen.
Den første roper på deg hele tiden. Det andre lar deg være i fred.
Hyppigheten som faktisk trengs (og den er liten)
På dette punktet er det ærlig at jeg selv kommer med en innvending.
«Vittorio, men da burde jeg altså aldri se på pengene mine? Var ikke nettopp det poenget, å vite hvor de er?»
Godt spørsmål. Og det er her det trengs et presist skille.
Cashfulness bygger på en metode, dobbel bokføring: den samme teknikken bedrifter har brukt siden 1494, der hver pengebevegelse føres to ganger, på to sider som balanserer hverandre. Jeg skriver utførlig om det andre steder; her holder det med én konsekvens.
Den metoden gir et sant tall — nettoformuen din, alt du har minus alt du skylder — bare hvis den blir matet. Hvis du fører bevegelsene. Hvis koordinaten holdes oppdatert.
Så ja: en viss hyppighet trengs. Men det er ikke engasjementets hyppighet. Det er metodens hyppighet, og det er to forskjellige dyr.
Engasjementets hyppighet sier: kom tilbake ofte, bli lenge, se på hele tiden, for det tjener oss. Metodens hyppighet sier: før bevegelsene når de skjer, kast et blikk på koordinaten nå og da, og lev for øvrig livet ditt.
Den første vil ha tiden din. Den andre vil ha svært lite av den, og ber om den bare fordi den er til nytte for deg.
Ritualet jeg foreslår er bitte lite: ti minutter i uka til å se på koordinaten og hvordan den har flyttet seg. Å føre inn bevegelsene, når det trengs, skal koste nesten ingenting — noen sekunder, ikke en økt.
En ærlig app innen privatøkonomi burde ikke konkurrere om tiden din. Den burde konkurrere om å ta minst mulig av den, og gi deg størst mulig klarhet tilbake.
Friksjon i stedet for kroker
Her ligger den tekniske knuten, og jeg vil være tydelig, for det er den delen mange bommer på.
Hvis du vil at en person skal føre bevegelsene sine regelmessig, har du to veier.
Den første er engasjementets: du kroker vedkommende fast. Du gir henne en rekke dager som ikke må brytes, et varsel som kaller henne tilbake, et lite støt når hun kommer. Du skyver henne til å komme tilbake med psykologiske spaker. Det virker, en stund. Så blir personen lei av bråket, eller hun hopper over en dag, mister rekken og gir opp alt sammen.
Den andre veien er den jeg har valgt: i stedet for å skyve med kroker, fjerner jeg friksjonen.
Friksjon betyr her strevet og motstanden som ligger mellom deg og handlingen det er å føre en bevegelse. Jo flere trinn som trengs, jo kjedeligere det er, jo mer sannsynlig er det at du ikke gjør det. Jo mindre friksjon det er, jo mer naturlig blir det, nesten automatisk, uten at noen trenger å løpe etter deg.
De to veiene fører til det samme punktet — koordinaten holdes oppdatert — men på motsatte måter.
Den første oppnår hyppigheten ved å lure psykologien din. Den andre oppnår den ved å respektere den: den gjør handlingen så lett at du bare gjør den, fordi det koster deg mindre å gjøre den enn å unngå den.
Det er et langsiktig veddemål, det vet jeg. Støtet fra den lille lampen gir et raskere resultat. Men privatøkonomi er et maratonløp over flere tiår, ikke en spurt på tretti dager: en dytt som brenner opp fort er feil verktøy for noe som skal vare i førti år.
Vanen som holder, er ikke den som holdes oppe av et varsel.
Det er den som er blitt så lett at den ikke lenger trenger å bli minnet om.
Varslene: bare når de er til nytte for deg
Varslene er prøvesteinen for alt dette, for de er punktet der en app hver dag avgjør hvilken side den står på.
Cashfulness sender bare to typer, og ingen av dem er et kall om å «komme tilbake og leke».
Det er de generelle meldingene: driftsmeldinger, opplysninger, sendt til alle. Ting som en viktig oppdatering. Ikke noe personlig, ikke noe pressende.
Og det er de personlige varslene, knyttet til en virkelig tilstand i tallene dine. For eksempel: «det er fem dager igjen til budsjettet avsluttes, og du ligger på linje.»
Se godt på den setningen, for den er omhyggelig utformet.
Den gir deg en opplysning (det er fem dager igjen). Den gir deg en tilstand (du ligger på linje). Og den lar deg være i fred: det er ingenting å gjøre, alt er i orden, varselet finnes bare for å la deg få vite det.
Når det derimot er noe å vurdere, skifter ikke tonen register. Hvis et budsjett går over grensen du hadde satt deg, er meldingen rolig og kommer med et forslag til hva du kan gjøre — aldri et «du har brukt for mye!» ropt i rødt, aldri et ord som alarm eller fare.
Prinsippet bak er ett eneste, og jeg tar det på fullt alvor:
Appen skriver deg aldri fordi vi har behov for at du åpner den. Den skriver deg bare når det er til nytte for deg.
Det er streken som skiller et funksjonelt varsel fra et markedsføringsvarsel. Markedsføringsvarslene — «vi savner deg», «kom og besøk oss igjen», «se hva du har gått glipp av» — finnes for å få deg inn igjen til fordel for den som har laget appen. Hos oss finner du ingen av dem.
Alt som kommer til deg er opplysning i din tjeneste, aldri en krok.
Hva det i praksis betyr med en app som ikke vil ha deg der hele tiden
Jeg samler trådene, for alle disse valgene former én eneste figur.
Det finnes ingen rekke av dager å forsvare. Hopper du over en uke, har du ikke ødelagt noe: koordinaten er der fortsatt, den venter på deg når du kommer tilbake. Ingen korthus som raser, ingen skyldfølelse.
Det er ingenting å samle på: ingen poeng, ingen merker, ingen nivåer som får deg til å åpne appen for å «ikke miste farten». (Jeg har skrevet om det for seg, om hvorfor vi ikke gamifiserer pengene dine.)
Det finnes ingen uendelig scrolling, for det finnes ingen strøm: det finnes et tall, og en håndfull indikatorer under. Du ser på dem, forstår hvordan du ligger an, og lukker.
Og appen har ingen interesse av å holde deg der inne, for den lever ikke av tiden din. Den selger deg ikke finansielle produkter, den tar ingen provisjon på det du gjør, den tjener ikke penger på at du blir klistret til skjermen. Jobben dens er å gi deg koordinaten og så komme seg ut av veien på den mest høflige måten den kan.
Og dermed, framfor alt, måles ikke suksessen til Cashfulness i minuttene du tilbringer der.
For et sosialt nettverk er den ideelle brukeren den som aldri kobler av.
For meg er den ideelle brukeren den som åpner appen ti minutter i uka, ser at kursen holder, lukker den og går ut og lever livet sitt — vel vitende om hvor hun befinner seg.
Hvis du ved årets slutt sa til meg «jeg har brukt den svært lite, og jeg har aldri vært så rolig med pengene mine», ville det for meg vært den største komplimenten som finnes.
Tiden er poenget, ikke skjermen
Det ligger en grunnleggende årsak bak alt dette, og jeg sier den rett ut, for det er sakens kjerne.
Penger er et verktøy for å kjøpe tid og frihet. Ikke en drøm å jage, ikke en fiende å bekjempe. Et verktøy.
Det ville vært en selvmotsigelse å bygge et verktøy som hjelper deg å vinne tid, og som så tar den tiden tilbake ti minutter av gangen, hver dag, ved å holde deg fast i å kontrollere et tall som ikke har endret seg.
Appene som lever av oppmerksomheten din vil ha tiden din. Cashfulness vil gi deg den tilbake: noen få minutter når de trengs, og livet for øvrig.
Neste gang du åpner telefonen og oppdager at du har åpnet en app uten engang å ha bestemt det, still deg selv et enkelt spørsmål. Jobber denne appen for meg, eller jobber den for å holde meg her?
Jeg har prøvd å bygge noe som står på den andre siden. Noe som, hvis det har gjort jobben sin godt, gir deg lyst til å lukke det.
The calm side of money. Også, og særlig, når skjermen er slått av.
— Vittorio